Livet i Japan

Blekksprutsushi. Alle elsket sushi, men det var nok ikke så mange som prøvde seg på denne varianten.

Dag fire i Japan for gjengen fra Mandal ble innholdsrik. Togreisene var byttet med biler, og vi kjørte ca 70 km inn i landet til Sanda, der Per Ragnar og Kjersti Haraldstad var med å starte opp menighet for omtrent 25 år siden.

I Sanda tok Kinki-kirkens president, som også er menighetsprest i Sanda menighet, i mot Mandalsfolket. Per Ragnar gav en kort innføring i historie, utfordringer og gleder de hadde opplevd i årene i Sanda, og kirkepresident Sueoka uttrykte stor glede over besøket fra Norge.

Etter besøket i Sanda kirke dro vi videre inn i landet til et senter med varme kilder. “Onsen”, som det heter på japansk falt i smak hos alle som steg ned i de varme kildene.

Sanda har også en liten keramikk-landsby. Derfor måtte vi selvsagt ha et par stopp på steder som produserer og selger vakker keramikk.

Vi fikk se vakker kunst hjemme hos en kunstner som er medlem i Sanda kirke, før vi avsluttet dagen på sushi-resturant. Sushien kom, bokstavelig talt, på løpende bånd. Humøret var godt og folk storkoste seg med god og annerledes mat.

I morgen skal jeg være leder på ungdomsleir, så dagens program var siste jeg fikk gleden av å være med på før jeg treffer halve gruppen igjen på søndag for å feire påske sammen.

Reiseleder Per Ragnar Haraldstad fortalte de norske gjestene om tiden da kirken i Sanda ble etablert. Kirkebygget er bygget med norsk tømmer, og rommer ca 100 mennesker ved full kapasitet. Menigheten i Sanda samler for tiden ukentlig ca førti personer til gudstjeneste.

Altertavlen i Sanda kirke. Første Mosebok 1,1 er skrevet med kalligrafi.

Lars Kjølberg og Thor Olav Sveinall gikk rett fra japansk bad til super japansk lunsj. Å spise med pinner er ikke noe problem!

På besøk i et keramikkverksted. Keramikeren fortalte at det tar halvannet døgn å brenne den spesielle keramikken. Temperaturen kommer opp i 1230 grader.

Bjørg Staalesen og Ingebjørg Oftebro koser seg på sushirestaurant.

Det ble høye stabler med tallerkener etter hvert som den deilige sushien ble fortært. Humøret var det heller ingenting å utsette på!

Her er det ingen tvil om at jeg ikke har noe å gjøre. Men hva gjør man når man er på innsiden, og døra er låst?!

Veldig mange kvinner og menn i Japan er avhengige av å reise med tog forå komme til arbeid.

Togene er ofte, bokstavelig talt, stappfulle. I de travleste rushtogene står man rett og slett som sild i tønne. Dessverre har det også ført til at noen menn antaster kvinner mens de er på toget.

Tryggere reisevei
For at kvinnene skal få en tryggere reisevei har derfor de fleste togselskapene innført egne vogner for kvinner i de travleste togene. Dette tiltaket er kjempebra, og har forhåpentlig ført til bedre kår for kvinnene.

Men noen ganger kommer man uforvarende inn i disse vognene. Selv om man er mann. I dag klarte jeg å gjøre samme bommert to ganger.

Bortvist
På toget til Kyoto varte “kvinnevognen” til 09:03. Sammen med gruppen fra Mandal steg jeg om bord i vognen som gikk fra stasjonen 09:03. Siden det alt satt en annen mann i vognen trodde vi den var åpen for alle. Det var den ikke.

En vennlig og høflig konduktør kom og ba oss seks norske menn om å forlate vognen. Ikke noe problem, det var en misforståelse, men like fullt pinlig.

Innelåst
På vei hjem fra Kyoto hadde jeg litt for mye hastverk da jeg skulle inn på t-banen. Jeg kastet meg inn i vognen like før døra ble lukket. Vel inne begynte jeg å se meg om. Mistenkelig mange kvinner. Da så jeg de rosa merkene. Kvinnevognen! Klok fra morgenens tabbe skyndte jeg meg mot døra inn til neste vogn for å komme meg unna. Men så lett slapp jeg ikke. Døra var låst!

Skamfull og flau, med følelsen av å ha to hundre par kvinnelige øyne i ryggen, gikk jeg tilbake til utgangsdøra og stirret tomt ut i mørket i de to minuttene fram til neste stasjon, heldigvis var det ikke lenger, og jeg kunne komme meg ut og inn i neste vogn. Pinlig!

Fra nå av skal jeg jammen se meg bedre for før jeg rusher inn i et tog.

I dag dro hele Mandalsgjengen til Kyoto. Den gamle keiserbyen sydet med turister. Det er skoleferie i Japan nå, og store mengder kinesere, koreanere og amerikanere valfarter til byen som har 1863 templer.

Kirsebærtrærne har bare så vidt begynt å blomstre, men er allerede et flott syn.

Det var var iskaldt i dag. Faktisk snødde det ganske tett mot slutten av dagen, så det ble nok en litt annerledes tur enn mange hadde forventet.  Men humøret er bra, og folk har det bra. Vi avsluttet dagen med eksklusivt japansk måltid.

Her er vi i Kiymizudera, tempelet som har en mer enn tusen år lang historie.

Folksomt i gatene.

Vi fylte for alvor opp taxien på vei til gulltempelet.

Hele gjengen foran gulltempelet i Kyoto.

Nye smaker for norske ganer da vi smakte på ekte japansk mat!

Kirkesalen var fullsatt i Nankai kirke palmesøndag. Per Ragnar Haraldstad prekte.

Palmesøndag ble feiret med fullsatt kirkerom på familiegudstjenesten i Nankai menighet. Om lag førti mennesker deltok i gudstjenesten.

Tidligere misjonær i Nankai, Per Ragnar Haraldstad, hadde prekenen i gudstjenesten som ellers inneholdt mye sang, vakkert fiolin- og okarina-spill, samt en liten opptreden av gruppen fra Mandal menighet som i disse dager gjester Japan.

Etter gudstjenesten var det felles lunsj der både nordmenn og japanere var aktive deltakere i fellesskapet. Japan har et utrolig bra cateringsystem, så det er ikke noe problem å bespise tretti mennesker nesten uten forberedelse.

Lunsjen var uten noe særlig program, men folk ble sittende veldig lenge likevel. Det at så mange mennesker ble igjen for lunsjen var veldig flott. Det viser at de setter pris på det fellesskapet de får i kirken.

Utenfor kirken var det masse sykler parkert. Det er nesten som en drøm som går i oppfyllelse å se det. For da vet vi at mange fra lokalmiljøet har funnet veien til kirken.

Gjengen fra Mandal bidro med norske folketoner i gudstjenesten.

Det er nesten som en drøm som går i oppfyllelse å se så mange sykler, og også barnesykler, utenfor Nankai kirke.

Det var ikke plass til alle i matsalen under lunsjen.

Palmesøndag besøkte halve gruppen fra Mandal Nankai menighet. Jeg fikk gleden av å være sammen med dem hele dagen!

76-årige Omori har en utrolig tøyelig kropp takket være daglige øvelser. Etter kirkelunsjen viste viser hun Elisabeth Kjølberg og Gunhild Sveinall øvelser som er gode for kroppen.

Etter gudstjenesten ble gruppen fra Mandal med hjem til meg. Jordbær med fløte og sukker ble virkelig verdsatt. Deilig med lang jordbærsesong i Japan!

Vi dro til kjøpesenteret AEon etter jordbærene. Sokneprest i Mandal, Per Ragnar Haraldstad, fant seg godt til rette i masasjestolene som står fremme for gratis prøvesitting i elektronikkforretningene.

Dagen ble avsluttet på restaurant med Japans nasjonalrett, sukiyaki, som smaker kjempegodt. Sukiyaki betyr bokstavelig talt "stek det du liker", og innbærer steiking av kjøtt og grønnsaker på gryta som står på bordet. Det ferdig stekte dyppes i rått egg før det spises. Japanere er utrolig gode på fellesskapsmåltider!

Alle sammen i den lange rulletrappen på Tengachaya stasjon.

Mandal menighet arrangerer i disse dager menighetstur til Japan. Kjersti og Per Ragnar Haraldstad, tidligere misjonærer i Japan, står i spissen for gjestene som skal besøke menighetene i Nankai og Mukonoso denne påsken.

Tidligere i dag landet de fjorten deltakerne fra Mandal på Kansai Internasjonale flyplass, velopplagte og klare for innholdsrike dager her i soloppgangens land.

Første dag i Japan har gått med til å skaffe seg lokal valuta, innstallere seg på hotellet og spise middag i 28. etasje. I morgen begynner oppholdet for alvor.

Travelt program
Gruppen fra Mandal har travle dager foran seg. Utflukter til kjente byer som Kyoto, Nara og Hiroshima står på programmet i tillegg til alle de lokale attraksjonene som ligger rett utenfor hotelldøra. Base for oppholdet er Lutheran Hotel, som den lutherske kirken i Osaka eier, og er midt i Osaka.

Søndagene deler gruppen seg i to. En gruppe reiser til oss i Nankai, mens den andre besøker Mukonoso menighet, der ekteparet Straume holder til. Det er en musikalsk gruppe som kommer hit, så vi gleder oss til flere musikkinnslag i begge menighetene.

Misjonsavtale
Mange menigheter i Den norske kirke har inngått misjonsavtaler med Det norske misjonsselskap. Mandal menighet har avtale om å støtte misjonsarbeidet i Japan.

For oss som arbeider her er det veldig fint å få besøk av de som på en spesiell måte støtter virksomheten vår. Det gjør at de lettere kan få forståelse for utfordringer vi har, og også kan delta i bønnearbeidet med mer engasjement enn før.

Jeg skal ikke være sammen med gruppen hele tiden, men får gleden av å være sammen med dem noen dager nå i starten. Så jeg skal prøve å få inn noen glimt fra oppholdet så raskt som mulig. Gruppen returnerer til Norge 2. påskedag.

Mye folk på Umeda.

Trangt om plassen på vei opp til 28. etasje for middag

Kjølberg og Haraldstad nyter tonkatsu høyt over Osaka.

Selv om det snart er to år siden det nye kirkebygget ble tatt i bruk er det fremdeles mange som ikke kjenner til at det er en kirke på Hakotsukuri.

For et par uker siden fikk menigheten i Nankai derfor trykket opp informasjonsbrosjyrer i fem tusen eksemplarer.

-Kan hvem som helst gå i kirken?
Det viktigste med brosjyren er å gjøre kirken kjent for folk som bor i bydelene nær kirken, samt å fortelle hva kirken har å by på.

Veldig mange japanere vet nemlig ikke helt hva en kirke er, og aller minst at de selv kan gå i kirken hvis de vil.

I brosjyren blir folk møtt av en hyggelig hilsen fra presten i Nankai, Naoki Sugioka. Vi forteller litt om hva en luthersk kirke er, og presenterer det regelmessige programmet som skjer i kirken.

Brosjyren reklamerer også for muligheten til å ha bryllup, begravelser og konserter i kirken. Mange tror at kirken bare er for dem som går der, men vi ønsker å vise at kirken er til for alle. Vi ønsker å bety noe for folk i nabolaget.

Tre bydeler
I løpet av forrige uke vandret både menighetens medlemmer og oss ansatte rundt i de tre bydelene som ligger nærmest kirken; Hakotsukuri, Momonikidai og Mai (der jeg bor). Det var en utrolig god innsats fra mange på kort tid.

Tre tusen brosjyrer har blitt lagt i postkassene sammen med et enkelt program for påsken.

Trykk her for å se hele informasjonbrosjyren til Nankai menighet.

Allerede effekt
Som i Norge kommer det store mengder reklame i postkassene daglig, så det er lett å havne i det store sluket. Det ville ikke være så rart om folk bare kastet brosjyren rett i søpla. Vi konkurrerer mot ganske mye papir.

Derfor var det veldig oppmuntrende å få telefon med spørsmål om engelskklassene allerede to dager etter at vi hadde begynt å dele ut brosjyrene.

Vi tror også at det å ha en brosjyre å gi bort som på en skikkelig måte presenterer kirken er bra å ha når vi møter folk vi kommer i snakk med.

Onsdag ble kirken i Nankai omgjort til en liten kino. Med prosjektor, store høyttalere og storskjerm var det klart for første filmdag i Nankai menighet.

Til sammen tjue personer fant veien til kirken i løpet av dagen. Vi hadde to visninger av filmen “The Mission”. På ettermiddagen en utgave dubbet til japansk, så på kvelden originalspråket med japansk teksting.

Som jeg har skrevet før er det å få folk til å ta det første steget inn i kirken en av de største utfordringene for kirken her i Japan. Filmdagen, som vi planlegger å ha månedlig framover, er et av tiltakene Nankai menighet gjør for å møte denne utfordringen. Programmet består utelukkende av filmen, med fri mulighet for en kopp te eller to før og etter, så terskelen skulle ikke være så veldig høy.

På gårsdagens filmdag var det flere nye ansikter, så vi er allerede svært fornøyde!

The Misson er en film som skildrer oppstarten av en misjonsstasjon i jungelen i Sør-Amerika, slavehandel og hva slags konsekvenser politske uenigheter i Spania og Portugal fikk i et land på andre siden av kloden.

Nankai menighet har tilgivelse som hovedtema i mars. The Mission tar også opp dette temaet med gripende scener. Har du ikke sett filmen enda anbefaler jeg den sterkt!

Tittel (også på norsk): “The Mission”
Skuepillere: Robert de Niro, Jeremy Irons
Innspilt i 1986

Kirkepresident Shigeo Sueoka holdt en inspirerende åpningstale på årsmøtet i Kinki-kirken. (Foto: Knut Ola Topland)

- Vi må forkynne evangeliet i den verden vi lever i. Den verdenen er ikke perfekt. Vi må forkynne budskapet om fred, håp og frelse til mennesker som tørster etter sannhet.

En engasjert kirkepresident, Shigeo Sueoka, åpnet Kinki-kirkens 65. årsmøte med å løfte visjonen for kirken. -Vi må ha blikket festet på Jesus som er troens opphavsmann og fullender, sa Sueoka med ordene fra Hebr 12,2 som er valgt som årets bibelord for kirken.

Konsolidering
Det var både mye engasjement og en god tone på årsmøtet, som denne gangen samlet 65 delegater fra Kinki-kirkens 29 menigheter. Møtets innhold bar preg av konsoliderinng og hadde ingen store saker. Regelendringer knyttet til eldsteordningen og lekfolk som forkynnere var det som skapte mest debatt. Det ble uttrykt behov for klarhet i kirkens ordninger.

Kirkens usikre økonomi og bekymringene knyttet til kirkesamfunnets inntekter ble også tatt opp. Økonomien er en stor utfordring for kirkesamfunnet med 2732 medlemmer,  som i 2009 ukentlig i gjennomsnitt samlet 700 mennesker til søndagsgudstjeneste.

Stemming på årsmøtet. (Foto: Knut Ola Topland)

Sett utenfra synes jeg imdlertid det er ganske bemerkelsesverdig at en organisasjon på denne størrelsen ikke har enda større økonomiske problemer. Gjennom året samles det inn i overkant av 130 millioner yen (tilsvarende 8,5 millioner kroner). 918 kirkegjengere har fast givertjeneste til kirken.

Kirkepresidenten trakk imidlertid frem J 3:16, samarbeidsprosjektet i Sør-Osaka som jeg arbeider i, som en rollemodell for hvordan kirken kan arbeide i fremtiden uten å belaste kirkens pressede økonomi. J 3:16 ble i det hele tatt trukket fram en rekke ganger i positivt ordelag. Det satte jeg stor pris på, for jeg føler at det viser at arbeidsformen vi har valgt fungerer, og at den har solid støtte hos kirkens øverste ledelse.

Kontinuitet, fornyelse og trofasthet
Kirkepresident Shigeo Sueoka ble gjenvalgt sammen med resten av de av medlemmene i kirkestyret som kunne gjenvelges. Det ble imidlertid valgt inn to nye representanter i kirkestyret. Natsuyo Mitsuhashi, fra Yao menighet, og Charles Klingensmith, som er prest i Wakayama.

Mitsuhashi er første kvinne i kirkestyret etter at jeg kom til Japan i 2001. Det er svært gledelig at vi endelig har fått en kvinne inn i kirkestyret igjen.

Pastor Hiroyuki Suda og evangelist Hiroko Yokoyama ble takket for henholdsvis 24 og 20 års tjeneste i Kinki-kirken.

Det er i det hele tatt en imponerende trofasthet til tjenesten i kirken hos mange. Ti av årsmøtets 43 leke delegater har 25 års eller lengre erfaring som menighetsrådsmedlemmer. Masato Okabe har sittet i Rokko kirkes menighetsråd i 55 år!

Årsmøtet ble også presentert for fremtidens prester, da Kinki-kirkens to presteskolestudenter og den ene evangelist-praktikanten ble introdusert.

Frikirkens ledelse er i disse dager på besøk i Japan. Kirkeleder Arnfinn Løyning, misjonsleder Nora Gimse og misjonsstyremedlem Håvard Hollerud  ble introdusert, og Løyning hadde en hilsen der han trakk fram noen av de felles utfordringene som de to søsterkirkene står ovenfor.

Det nye kirkestyret. Endelig er det også kvinnelig representasjon i kirkens øverste ledelse. (Foto: Knut Ola Topland)

I hele går natt blåste det veldig kraftig vind i Hannan. Når vinden tar tak er det nesten som om huset rister.

Da jeg stod opp var lufta gulaktig og jeg kunne bare se omrisset av sola. Sandstormen som i går herjet Beijing merkes også her, på den andre siden av Japanhavet.

Jeg reiste med tog til Senboku i dag morges. Da jeg kom ut ble munnen helt tørr av den støvholdige luften. Rart, men også fascinerende, at vi kan merke effekter av ting som skjer i naturen flere tusen kilometer unna.