Livet i Japan

God deltakelse på lederseminaret i Izumisano kirke.

Menighetsrådene i Izumisano, Nankai og Senboku var forrige søndag samlet til lederseminar i regi av områdeprosjektet, J 3:16.

- I Kinki-kirken er det ofte bare prestene som blir sett på som ledere. Men presten har ansvar for menigheten sammen med menighetsrådet, sa Terumitsu Hagenoshita, prest i Senboku kirke, ved innledningen til lederseminaret.

Områdeprosjektet J 3:16 inviterte til menighetsrådene i de tre menighetene i prosjetet til lederseminar. Hovedhensikten med seminaret var å styrke lederidentiteten til  medlemmene av menighetsrådene.

Leder for VIP Osaka, en kristen organisasjon for business-folk, Zenichi Umetsu, hadde hovedinnlegget på seminaret. Han la tungt innover deltakerne viktigheten av å forkynne evangeliet til de som ennå ikke har hørt det.

VIP-organisasjonen tiltrekker seg businessfolk som til vanlig ikke har noen kontakt med kirken. Denne gruppen mennesker vil ha ganske stor terskel for å gå til en kirke, men møtene i VIP har lav terskel.

Viktig utfordring
I en undersøkelse gjort for noen år siden ble japanere spurt om hvilken religion de ville skifte til hvis de skulle skifte religion. 23 prosent svarte at de ville velge kristendommen. Tallet er nok lavere i dag, men viser at det er mange som er positive til kristendommen.

VIP-klubbene er mangfoldige og arbeider på mange måter, men alle har samme mål; å fortelle nye mennesker om Jesus. Også menighetene må være mangfoldige. Det finnes ikke én arbeidsmåte som er rett.

Jeg tror at menighetene har mye å lære av arbeidet til VIP. De har evnet å lage en lav terskel for deltakelse i programmet deres. Hva kan menighetene i J 3:16 gjøre for å senke terskelen til programmet i de tre menighetene?

Ledersamlingen for to uker siden var den første i sitt slag. Foreløpig er det ikke bestemt noen oppfølger, men jeg håper og tror at vi kan ha en ny ledersamling for menighetsrådene neste år. Forhåpentligvis vil dette føre til en større bevissthet om lederskap i Kinki-kirken.

Sjømannsprest Rune Birkeland holdt bibeltime for de norske misjonærene.

Vanligvis er det misjonærene som står på talerstolen. I går inntok misjonærer fra tre norske misjonsorganisasjoner plass foran talerstolen for å høre bibeltime med sjømannsprest Rune Birkeland.

Sjømannspresten tok utgangspunkt i lignelsen om såmannen. – Såmannen er Kristus, men vi er hans hender, sa Birkeland. – Kristus gikk ut, for å komme til oss.

For misjonærer som daglig arbeider intensivt med å så, var det godt å bli minnet på at den egentlige såmannen er Jesus, og at veksten kan vi ikke skape selv.

Sammenligningen mellom misjonæren i Japan og såmannen er passende. For svært ofte føler vi at vi nok at arbeidet i stor grad handler om å så noen få korn. Om det vokser noe opp får vi sjelden se.

Forkynnelse på norsk
Det var godt å høre forkynnelse på norsk igjen. Selv om vi snakker og forstår japansk relativt godt, er det ikke tvil om at det er mye som går hus forbi når vi hører forkynnelse på japansk. Andakter og bibeltimer på norsk er derfor viktig.

Så er det godt å bare høre også. Som regel er det vi selv som står på talerstolen.

I Kinki-kirken, som er basert i Stor-Osaka, arbeider det norske misjonærer fra både Frikirken og Det norske misjonsselskap (NMS). Fra Kobe og vestover driver Vest-Japan evangelisk-lutherske kirke. Dette kirkesamfunnet er etablert av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Arbeidsmessig har ikke vi nordmenn så mange møtepunkter. Besøket fra Sjømannskirken var derfor en god anledning til å samles på tvers av organisasjons- og kirkegrenser. Det var veldig hyggelig å treffe igjen gamle kjente, også fra NLM-sammenheng!

“Norge” i Japan
Frem til 2003 var det egen sjømannskirke i Kobe. Men etter hvert som andelen nordmenn ombord på skip gikk ned, sank også besøket til sjømannskirken. I 2006 ble Den norske skolen i Kobe lagt ned. Rett og slett fordi det så og si ikke var norske barn igjen i området.

Både Sjømannskirken og Den norske skolen ivaretok en viktig funksjon som “et lite stykke Norge” i Japan. Etter at disse stedene forsvant må vi helt til den norske ambassaden i Tokyo for å finne et “norsk” sted i Japan. Men det er fire timer med tog dit, så det er ikke så mange som reiser dit ofte.

Selv om Sjømannskirken ikke har kirke lenger i Japan, betyr ikke det at Sjømannskirkens nærvær er borte. Rune Birkeland, som har lang erfaring blant annet som Nordsjøprest, arbeider i hele Øst-Asia, og kommer regelmessig på besøk også til Japan.

Det er på sin plass å skryte litt av Sjømannskirkens evne til å være fleksibel. I byen Okpo i Sør-Korea oppholder det seg visstnok i overkant av tusen nordmenn. Da sjømannsprest Birkeland ble oppmerksom på det for et år siden begynte planleggingen av bygging av en ny kirke. Nå står kirken klar til bruk!

Selvfølgelig oppleves det noen ganger litt stusselig ikke å ha noe “norsk” sted i området her lenger. Men det er bare å innse at vi ikke er så mange nordmenn lenger her. Da må vi akseptere at norsk kirke og skole må legges ned. Men det er godt at det finnes noen møtepunkt.

For når antall nordmenn går ned, går nok heller behovet for å treffe andre norske opp.

Konsert med Bjørn Eidsvåg i Spangereid i 2005.

Bjørn Eidsvåg har skrevet mengder med gode tekster. I går ble mange av deltakerne på gudstjenesten i Nankai menighet beveget av den sterke teksten i Bjørn Eidsvågs sang “Kyrie”.

Gårsdagens preken i Nankai menighet handlet om Peter som fornektet Jesus. Naoki Sugioka, presten i Nankai som på åttitallet bodde to år i Norge og fremdeles snakker godt norsk, var predikant.

Jeg satt på nabokontoret da han forberedte prekenen. Etter en stund kom han nynnende på en melodi, “Kyrie” av Bjørn Eidsvåg. Begge var enige om at den sangen har en kjempegod tekst. Den ville vi bruke i gudstjenesten.

Vi endte vi opp med at han skulle spille gitar og jeg synge sangen på norsk. Så oversatte vi tekstens innhold til japansk og viste på storskjerm etter hvert som jeg sang.

Det er virkelig en flott sang som mange nordmenn har blitt beveget av. I går var det mange japanere som ble rørt av den sterke teksten, og som takket spesielt for sangen etter gudstjenesten.

Lite japanskprodusert
Dessverre har ikke japansk kirkeliv fostret mange store tekstforfattere enda. Selvsagt har også japanere skrevet gode, kristne sangtekster, men slår man opp i salmeboken er det en overvekt av salmer fra utlandet. Både USA, England, Tyskland, Norge og Sverige er godt representert med mange salmer.

Ser man på de nyere lovsangene finnes det en del japanskproduserte sangtekster, men i overveiende grad er sangene importert fra utlandet. I det siste har spesielt sanger fra Hillsong i Australia blitt populære i kirkens ungdomsmiljø.

Ser vi på sangene i norske kristne miljøer finner vi nok en del av de samme tendensene der, så vi skal nok ikke trekke dette for langt. Men det er i hvert fall en problemstlling jeg tror er viktig å ha et visst fokus på.

En japansk Bjørn Eidsvåg?
Heldigvis finnes det noen miljøer innenfor japansk kristenhet som har begynt å komponere kristen musikk på eget språk. Blant annet er det et musikkmiljø i en menighet på Okinawa (japansk øy langt sør i Stillehavet) som har produsert flere sanger med gode tekster på japansk. De har også tatt i bruk elementer av folkemusikk i produksjonen sin. Vi har brukt noen av disse sangene i menighetene jeg arbeider, og særlig bruken av japansk kultur i sangene vekker oppsikt på en positiv måte.

Vi er heldige i Norge som i årevis har hatt mange gode tekstforfattere i det kirkelige landskap. Når trossannheter blir uttrykt på en poetisk eller ny måte kan de gi ny innsikt i egen tro. Så takk til Bjørn Eidsvåg og andre som gjennom tekstene har hjulpet oss til å forstå og uttrykke troen på en ekte og nær måte.

Enhver kultur har behov for å tolke troen innenfor egne kulturelle rammer, på eget språk. Så langt jeg har oversikt er det få personer i Japan som til nå har klart dette. Det finnes så vidt jeg vet ingen kristne japanske artister som samler kristenheten i Japan. Søndag hadde vi Bjørn Eidvåg på japansk i Nankai kirke.

Tenk om vi snart kunne få en japansk Bjørn Eidsvåg?

Farvel på Kansai Internasjonale flyplass.

Mandag reiste gruppen fra Mandal menighet som denne påsken har gjestet Japan hjem til Norge. Det var en svært fornøyd gjeng vi tok farvel med på flyplassen.

De hadde tilsynelatende hatt det veldig bra her, og vi som tok imot dem har også hatt gode og innholdsrike dager sammen med dem. Vi er svært takknemlige for at de kom til Japan!

Etter intense dager med hyggelig besøk og travelt program i kirken er det godt å hvile ut med mange gode opplevelser i bakhodet.

Det er godt å få besøk, og jeg er både glad og stolt over å kunne vise folk landet, folket og menighetene som jeg har blitt så glad i. Når folk reiser fornøyde hjem igjen, kanskje også med en ny glød for arbeidet jeg er en del av i Japan, ja, da er det en god følelse.

Mange farvel
I løpet av årene jeg har vært i Japan har jeg fått mye besøk. Som regel har det vært hyggelige dager, men når man har besøk skjer det noe hele tiden. Når besøket har reist er det derfor alltid godt når ting roer seg og livet kommer tilbake til den vanlige rytmen.

Samtidig blir det også tomt. Jeg har blitt kjent med og glad i nye mennesker. Men ofte vet jeg heller ikke om jeg kommer til å treffe dem igjen.

Det har satt i gang noen refleksjoner i forhold til alle vi tar farvel med.

For livet som misjonær innebærer veldig mange møter. Det er veldig mange relasjoner som skapes og blir viktige. Men det innebærer også veldig mange adskillelser.

- Det er det verste med å være her. Alle vi må skilles fra. Vi sier farvel hele tiden.

Ordene kom fra en erfaren misjonær for noen år siden, da vi hadde fulgt en misjonærfamilie som avsluttet tjenesten til flyplassen. Jeg har siden tenkt at det er helt sant. Det å være misjonær handler aller mest om å møte folk, men det handler også om å ta farvel.

På samme tid kan vi kanskje si at dette også understreker det store vi får være del av. For de viktigste relasjonene som skapes er ikke den som er mellom misjonæren og de nasjonale. Misjonæren får være et redskap i opprettelsen av den viktigste relasjonen, relasjonen mellom Gud og menneske.

Until we meet again
Da misjonærene reiste tilbake til hjemlandet etter endt tjeneste lød ofte sangen med teksten “til vi møtes igjen” på kaien eller ved inngangen til internasjonal sone på flyplassen. Når misjonærene reiste fra tjenestelandet var det ikke stor sannsynlighet for nye møter.

Det er en dyp og viktig påminnelse om at relasjonene som skapes ikke bare handler om fellesskap i dette livet, men i mye større grad  om livet som venter oss i evigheten.

I dag hører vi ikke denne sangen så ofte når vi reiser tilbake til hjemlandet. Det handler nok mest om at mange reiser tilbake på kortere eller lengre besøk etter noen år.

Etter planen setter jeg meg om halvannet års tid på flyet til Norge etter endt tjeneste her i Japan. Da vil relasjoner endre karakter, men jeg vet at vi vil møtes igjen. Det er det viktigste.

Derfor er det faktisk heller ikke farvel. Men på gjensyn!

Nankai kirke var fylt til siste plass under årets påskegudstjeneste.

Påskedag ble Nankai kirke fylt til siste plass. Nær femti personer deltok på gudstjenesten, som inneholdt både kjente og kjære påskesanger, minikonserter og forkynnelse av påskens budskap.

Utenfor skinte solen fra skyfri himmel. Innendørs var det fullt av flott musikk.

Årets påskefeiring i Nankai hadde et sterkt musikalsk preg. Hele tre småkonserter ble det tid til i løpet av gudstjenesten. Satoru Sudo, japaner som bor i USA, men som har forbindelse til Nankai menighet, spilte munnspill. Kjersti Matre Haraldstad sang duett med Norunn Risan, og spilte også cello.

I tillegg holdt også Nankai Junior Gospel Soul Children sin første opptreden påskedag. Soul Children i Nankai startet opp i januar i år, og består nå av seks japanske ungdommer. Tre av ungdommene som opptrådte påskedag hadde bare hatt én times øvelse. Men likevel klarte de brasene på en kjempefin måte. De var kjempestolte etterpå!

Det er utrolig bra at vi nå har en liten gruppe japanske ungdommer som deltar i Soul Children. Med en liten gruppe deltakere har vi mye større muligheter for å samle flere deltakere.

Besøk fra Norge
Av de femti deltakerne på gudsjenesten var femten nordmenn. Denne påsken har en fjorten-manns gruppe fra Mandal menighet besøkt Japan. Åtte av dem deltok på gudstjeneste i Nankai. I tillegg var det flere misjonærer so hadde besøk fra Norge, og som tok besøket med til Nankai.

Gudstjenestene i Nankai er japansk-språklige. Derfor er det begrenset hvor mye utlendingene forstår. Siden vi visste at vi ville få en stor gruppe utlendinger på besøk, skrev vi alle sangene med latinske bokstaver. Dermed kunne også nordmenn som til vanlig ikke kan japansk delta i sangen.

Til slutt i gudstjenesten sang også hele forsamlingen et vers av “Salige visshet” på norsk.

Mange i Norge har bidratt sterkt, både økonomisk og gjennom bønn, til at Nankai menighet sommeren 2007 kunne flytte inn i nytt kirkebygg. Besøk fra Norge blir derfor alltid stort verdsatt.

Lunsjbordet i Nankai var påskedag fylt med deilige retter.

Overdådig lunsj
Nankai menighet har tradisjon for store fine lunsjer til kirkens store feiringer. Lunsjen i år ble intet unntak. Mange hadde med seg deilige retter som til sammen ble et stort flott koldbord. Nordmennene som var på besøk hadde med seg laks i ulike varianter, noe som ble veldig verdsatt.

Det var store mengder mat, og alle kunne spise seg stappmette.

Påske i Japan
Påske i Japan er en spesiell opplevelse. For samfunnet overser fullstendig kristendommens viktigste høytid. Mens det ved juletider er masse pynt og mye stas, blir påsken neglisjert.

Jeg tror at hvis man hadde spurt en gjennomsnitts japaner om hva påske er, så ville svaret blitt nedslående. Det har vært rykter om at Disney-land i Tokyo skulle ha Easter i april. Kanskje kan det gi kirken en etterlengtet mulighet til å fokusere på påskens egentlige innhold, slik som vi gjør til jul.

I dag fikk Nankai menighet besøk av halve gruppen fra Mandal som har besøkt Japan denne påsken. De fikk se en stufull Nankai kirke som feiret påske med musikkgudstjeneste.

Mandalsgjengen hadde med seg lefser og laks og lagde deilige lakseruller til koldbord-lunsjen etter gudstjenesten.

Nankai kirke var helt full da Naoki Sugioka holdt påskeprekenen påskedag.

Kjersti Matre Haraldstad spilte cello. Flere var rørt til tårer over vakre toner.

Et bugnende lunsjbord ventet etter gudstjenesten.

Etter gudstjenesten tok vi en tur til Momonokidai, der kirsebærtrærne stod i full flor. Mange i nabolaget hadde tatt turen ut i det fine været, og hadde picnic under trærne.

Dagen i Nankai ble avsluttet i varme og vakre omgivelser ved sjøen i Satoumi park.

I foajeen i Nankai kirke var det utstilt kunst som viste Jesu vei mot korset.

Langfredag ble markert med to gudstjenester i Nankai kirke. Totalt fant seksten personer veien til kirken.

Gudstjenestene fokuserte på Jesu vei til kors og grav, gjennom bibelord, ord til ettertanke, bilder og musikk.

I foajeen var det en liten utstilling med dukker fra Bible doll ministry.  Dukkene illustrerte levende de lidelsene Jesus ble utsatt for på den første langfredagen.

Mens julen blir markert kommersielt overalt i Japan, er påsken er totalt fraværende i det japanske samfunnet.  Veldig mange er uten kunnskap om hva som skjedde i påsken. Måtte våre bestrebelser føre til at mange flere japanere får vite om hva Jesus har gjort for dem.

Langfredag er en vanlig fredag på linje med alle andre fredager. Det er derfor nødvendig med to gudstjenester for å gi alle som ønsker det mulighet til å delta på gudstjeneste denne spesielle dagen.

Leiren fant sted rett ved Tannowa beach i Hannan by. Torsdag morgen tok vi en tur på stranden, og vannets bevegelser på ble utfordret.

Radiobiler, forkynnelse, lovsang og fellesskapsbygging stod sentralt da 25 ungdommer deltok på den første leiren i regi av YMT (Youth Ministry Team) i Kinki-kirken.

Ungdom fra sju av Kinki-kirkens menigheter deltok på leiren, som fant sted på Osaka fylkes marin-senter for ungdom.

Ungdomsbegrepet i Japan er helt annerledes enn i Norge. Leirdeltakernes alder var derfor spredd fra tretten til tretti år.

Mangfoldig program
- Gud er utrolig. Det gikk lang tid før jeg skjønte det. Men han er utrolig! Og Jesus, han er virkelig, altså, og han er her nå, sa Manabu Kurisaki, som stod for hoveddelen av forkynnelsen på leiren. Den 33-årige leirsjefen, presten og prestesønnen fortalte livsnært, humoristisk og engasjert fra sin egen oppvekst, om forventninger fra omverdenen, om egen tvil og vei til troen på Jesus.

Mye tid ble brukt til lovsang. Det blir lett de samme sangene som går igjen, derfor var det et poeng at leirdeltakerne skulle lære noen nye sanger i løpet av leiren. Nye sanger ble lært fort og deltakerne tok virkelig i under lovsangen.

Leirdeltakerne ble også utfordret til sosial handling. 16-årige Kyosuke Sugioka, som har bodd i Thailand i sju år, fortalte om erfaringene han gjorde da han var med på opprydning og oppbygging etter tsunamien som rammet Thailand i 2004. Han deltak blant annet i oppbyggingen av en lekepark for barna i et ødelagt område.

Programmet på leiren var ellers både mangfoldig og travelt. Foruten møtene med sang og forkynnelse, stod lagkonkurranse i radiobilkjøring, robåttur og drama- og band-workshop på timeplanen. Dessverre tok vinden fra oss muligheten til båttur. Erstatningen ble en tur langs stranden, en god opplevelse for mange som ikke er vant til å være så nær sjøen.

Nye tider
Kinki-kirken har lange tradisjoner for samlinger for kirkesamfunnets ungdommer. I mer enn tretti år på rad arrangerte kirken skileirer i Nagano. På åttitallet var disse leirene svært populære og ble fulltegnet i løpet av få timer etter at påmeldingen startet.

Leirene og dagssamlingene som har kirken har arrangert har hatt stor betydning for mange ungdommer, og flere har kommet frem til kristent standpunkt på leirene.

Men tidene forandrer seg. Ungdommenes behov, tiden de har til rådighet og hva de synes er moro å gjøre endrer seg over tid. Japanske skisteder opplever for eksempel sterk nedgang i besøkstallene fordi ungdom i like stor grad som før ikke står på ski og snowboard. Mange vil rett og slett ikke bli fysisk slitne. De vil heller sitte og spille dataspill, eller rusle på gamesenter i byene.

YMT
Denne realiteten møter vi også i kirken. Skileiren, som for noen år siden samlet bortimot hundre deltakere, ble i fjor avlyst fordi det nesten ikke var påmeldinger.

Det er rett og slett ikke mulig å ha samme type programtilbud som man tidligere har hatt suksess med. Kirken har derfor nå nullstilt alle ungdomsarrangement på sentralt nivå for å vurdere hvor veien nå skal gå i arbeidet med å ivareta ungdoms behov.

YMT (Youth Ministry Team) ble i fjor høst etablert som en spesialkomité for å kartlegge situasjonen i kirken, komme med innspill og iverksette endringer i det sentrale ungdomsarbeidet. Et av de store spørsmålene har vært hvor mange ungdommer det i det hele tatt finnes i kirken. Det er ikke høy ungdomsdeltakelse på gudstjenestene, og mange menigheter har heller ikke eget ungdomsarbeid.

Hva som blir satsningsområde videre er ennå for tidlig å si. Kanskje lander vi på å videreføre noen av samlingene som har vært før, kanskje blir det store endringer.

Uansett var det svært gledelig å se så mange ungdommer på leiren de siste to dagene. Vi vet også om flere som av ulike årsaker ikke kunne delta. Det gir håp for fremtiden.

16-årige Kyosuke Sugioka fortalte deltakerne om det han opplevde da han bidro i opprydningen og oppbyggingen etter tsunamien i Thailand i 2004.