Livet i Japan

Farvel på Kansai Internasjonale flyplass.

Mandag reiste gruppen fra Mandal menighet som denne påsken har gjestet Japan hjem til Norge. Det var en svært fornøyd gjeng vi tok farvel med på flyplassen.

De hadde tilsynelatende hatt det veldig bra her, og vi som tok imot dem har også hatt gode og innholdsrike dager sammen med dem. Vi er svært takknemlige for at de kom til Japan!

Etter intense dager med hyggelig besøk og travelt program i kirken er det godt å hvile ut med mange gode opplevelser i bakhodet.

Det er godt å få besøk, og jeg er både glad og stolt over å kunne vise folk landet, folket og menighetene som jeg har blitt så glad i. Når folk reiser fornøyde hjem igjen, kanskje også med en ny glød for arbeidet jeg er en del av i Japan, ja, da er det en god følelse.

Mange farvel
I løpet av årene jeg har vært i Japan har jeg fått mye besøk. Som regel har det vært hyggelige dager, men når man har besøk skjer det noe hele tiden. Når besøket har reist er det derfor alltid godt når ting roer seg og livet kommer tilbake til den vanlige rytmen.

Samtidig blir det også tomt. Jeg har blitt kjent med og glad i nye mennesker. Men ofte vet jeg heller ikke om jeg kommer til å treffe dem igjen.

Det har satt i gang noen refleksjoner i forhold til alle vi tar farvel med.

For livet som misjonær innebærer veldig mange møter. Det er veldig mange relasjoner som skapes og blir viktige. Men det innebærer også veldig mange adskillelser.

- Det er det verste med å være her. Alle vi må skilles fra. Vi sier farvel hele tiden.

Ordene kom fra en erfaren misjonær for noen år siden, da vi hadde fulgt en misjonærfamilie som avsluttet tjenesten til flyplassen. Jeg har siden tenkt at det er helt sant. Det å være misjonær handler aller mest om å møte folk, men det handler også om å ta farvel.

På samme tid kan vi kanskje si at dette også understreker det store vi får være del av. For de viktigste relasjonene som skapes er ikke den som er mellom misjonæren og de nasjonale. Misjonæren får være et redskap i opprettelsen av den viktigste relasjonen, relasjonen mellom Gud og menneske.

Until we meet again
Da misjonærene reiste tilbake til hjemlandet etter endt tjeneste lød ofte sangen med teksten “til vi møtes igjen” på kaien eller ved inngangen til internasjonal sone på flyplassen. Når misjonærene reiste fra tjenestelandet var det ikke stor sannsynlighet for nye møter.

Det er en dyp og viktig påminnelse om at relasjonene som skapes ikke bare handler om fellesskap i dette livet, men i mye større grad  om livet som venter oss i evigheten.

I dag hører vi ikke denne sangen så ofte når vi reiser tilbake til hjemlandet. Det handler nok mest om at mange reiser tilbake på kortere eller lengre besøk etter noen år.

Etter planen setter jeg meg om halvannet års tid på flyet til Norge etter endt tjeneste her i Japan. Da vil relasjoner endre karakter, men jeg vet at vi vil møtes igjen. Det er det viktigste.

Derfor er det faktisk heller ikke farvel. Men på gjensyn!