Livet i Japan

For en uke siden kom jeg tilbake til Japan etter å ha hatt en veldig fin sommerferie. Det er både godt og rart å være tilbake her denne gangen. Godt, fordi jeg trives veldig godt og har det bra her. Rart, fordi det er siste gang jeg kommer tilbake hit etter en sommerferie.

Jeg har  gått  inn i mitt siste tjenesteår her i Japan. Siden høsten 2001 har jeg, med et års avbrudd, bodd og arbeidet i landet, og jeg har hatt det veldig godt.

Det å komme inn i språk og kultur har vært spennende og jeg føler meg heldig som har fått oppleve alt her. Det siste året har jeg imidlertid kjent stadig mer på lengselen etter å bo i Norge, være nærmere familie og venner. Derfor har jeg bestemt meg for å avslutte tjenesten sommeren 2011.

Nå ser jeg fram til å yte full innsats i kirken dette siste året. Det er mange spennende ting som ligger foran; Soul Children har startet opp igjen etter høsten. Kanskje kan det være en del av det som fører barn og unge i Hannan til tro på Jesus? Vi er i gang med å tenke nytt rundt ungdomsarbeidet på sentralkirkelig plan. Samarbeidet mellom de tre menighetene viser stadig at det gir gevinst i å gjøre ting sammen.

Jeg gleder meg til året som ligger foran. Det er rart at jeg om et års tid ikke lenger skal være en del av alt dette. Men nå skal jeg prøve å ikke tenke så mye på at det er siste år.

Og både yte og nyte.

Sjømannsprest Rune Birkeland holdt bibeltime for de norske misjonærene.

Vanligvis er det misjonærene som står på talerstolen. I går inntok misjonærer fra tre norske misjonsorganisasjoner plass foran talerstolen for å høre bibeltime med sjømannsprest Rune Birkeland.

Sjømannspresten tok utgangspunkt i lignelsen om såmannen. – Såmannen er Kristus, men vi er hans hender, sa Birkeland. – Kristus gikk ut, for å komme til oss.

For misjonærer som daglig arbeider intensivt med å så, var det godt å bli minnet på at den egentlige såmannen er Jesus, og at veksten kan vi ikke skape selv.

Sammenligningen mellom misjonæren i Japan og såmannen er passende. For svært ofte føler vi at vi nok at arbeidet i stor grad handler om å så noen få korn. Om det vokser noe opp får vi sjelden se.

Forkynnelse på norsk
Det var godt å høre forkynnelse på norsk igjen. Selv om vi snakker og forstår japansk relativt godt, er det ikke tvil om at det er mye som går hus forbi når vi hører forkynnelse på japansk. Andakter og bibeltimer på norsk er derfor viktig.

Så er det godt å bare høre også. Som regel er det vi selv som står på talerstolen.

I Kinki-kirken, som er basert i Stor-Osaka, arbeider det norske misjonærer fra både Frikirken og Det norske misjonsselskap (NMS). Fra Kobe og vestover driver Vest-Japan evangelisk-lutherske kirke. Dette kirkesamfunnet er etablert av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Arbeidsmessig har ikke vi nordmenn så mange møtepunkter. Besøket fra Sjømannskirken var derfor en god anledning til å samles på tvers av organisasjons- og kirkegrenser. Det var veldig hyggelig å treffe igjen gamle kjente, også fra NLM-sammenheng!

“Norge” i Japan
Frem til 2003 var det egen sjømannskirke i Kobe. Men etter hvert som andelen nordmenn ombord på skip gikk ned, sank også besøket til sjømannskirken. I 2006 ble Den norske skolen i Kobe lagt ned. Rett og slett fordi det så og si ikke var norske barn igjen i området.

Både Sjømannskirken og Den norske skolen ivaretok en viktig funksjon som “et lite stykke Norge” i Japan. Etter at disse stedene forsvant må vi helt til den norske ambassaden i Tokyo for å finne et “norsk” sted i Japan. Men det er fire timer med tog dit, så det er ikke så mange som reiser dit ofte.

Selv om Sjømannskirken ikke har kirke lenger i Japan, betyr ikke det at Sjømannskirkens nærvær er borte. Rune Birkeland, som har lang erfaring blant annet som Nordsjøprest, arbeider i hele Øst-Asia, og kommer regelmessig på besøk også til Japan.

Det er på sin plass å skryte litt av Sjømannskirkens evne til å være fleksibel. I byen Okpo i Sør-Korea oppholder det seg visstnok i overkant av tusen nordmenn. Da sjømannsprest Birkeland ble oppmerksom på det for et år siden begynte planleggingen av bygging av en ny kirke. Nå står kirken klar til bruk!

Selvfølgelig oppleves det noen ganger litt stusselig ikke å ha noe “norsk” sted i området her lenger. Men det er bare å innse at vi ikke er så mange nordmenn lenger her. Da må vi akseptere at norsk kirke og skole må legges ned. Men det er godt at det finnes noen møtepunkt.

For når antall nordmenn går ned, går nok heller behovet for å treffe andre norske opp.

I dag fikk Nankai menighet besøk av halve gruppen fra Mandal som har besøkt Japan denne påsken. De fikk se en stufull Nankai kirke som feiret påske med musikkgudstjeneste.

Mandalsgjengen hadde med seg lefser og laks og lagde deilige lakseruller til koldbord-lunsjen etter gudstjenesten.

Nankai kirke var helt full da Naoki Sugioka holdt påskeprekenen påskedag.

Kjersti Matre Haraldstad spilte cello. Flere var rørt til tårer over vakre toner.

Et bugnende lunsjbord ventet etter gudstjenesten.

Etter gudstjenesten tok vi en tur til Momonokidai, der kirsebærtrærne stod i full flor. Mange i nabolaget hadde tatt turen ut i det fine været, og hadde picnic under trærne.

Dagen i Nankai ble avsluttet i varme og vakre omgivelser ved sjøen i Satoumi park.

I dag dro hele Mandalsgjengen til Kyoto. Den gamle keiserbyen sydet med turister. Det er skoleferie i Japan nå, og store mengder kinesere, koreanere og amerikanere valfarter til byen som har 1863 templer.

Kirsebærtrærne har bare så vidt begynt å blomstre, men er allerede et flott syn.

Det var var iskaldt i dag. Faktisk snødde det ganske tett mot slutten av dagen, så det ble nok en litt annerledes tur enn mange hadde forventet.  Men humøret er bra, og folk har det bra. Vi avsluttet dagen med eksklusivt japansk måltid.

Her er vi i Kiymizudera, tempelet som har en mer enn tusen år lang historie.

Folksomt i gatene.

Vi fylte for alvor opp taxien på vei til gulltempelet.

Hele gjengen foran gulltempelet i Kyoto.

Nye smaker for norske ganer da vi smakte på ekte japansk mat!

Alle sammen i den lange rulletrappen på Tengachaya stasjon.

Mandal menighet arrangerer i disse dager menighetstur til Japan. Kjersti og Per Ragnar Haraldstad, tidligere misjonærer i Japan, står i spissen for gjestene som skal besøke menighetene i Nankai og Mukonoso denne påsken.

Tidligere i dag landet de fjorten deltakerne fra Mandal på Kansai Internasjonale flyplass, velopplagte og klare for innholdsrike dager her i soloppgangens land.

Første dag i Japan har gått med til å skaffe seg lokal valuta, innstallere seg på hotellet og spise middag i 28. etasje. I morgen begynner oppholdet for alvor.

Travelt program
Gruppen fra Mandal har travle dager foran seg. Utflukter til kjente byer som Kyoto, Nara og Hiroshima står på programmet i tillegg til alle de lokale attraksjonene som ligger rett utenfor hotelldøra. Base for oppholdet er Lutheran Hotel, som den lutherske kirken i Osaka eier, og er midt i Osaka.

Søndagene deler gruppen seg i to. En gruppe reiser til oss i Nankai, mens den andre besøker Mukonoso menighet, der ekteparet Straume holder til. Det er en musikalsk gruppe som kommer hit, så vi gleder oss til flere musikkinnslag i begge menighetene.

Misjonsavtale
Mange menigheter i Den norske kirke har inngått misjonsavtaler med Det norske misjonsselskap. Mandal menighet har avtale om å støtte misjonsarbeidet i Japan.

For oss som arbeider her er det veldig fint å få besøk av de som på en spesiell måte støtter virksomheten vår. Det gjør at de lettere kan få forståelse for utfordringer vi har, og også kan delta i bønnearbeidet med mer engasjement enn før.

Jeg skal ikke være sammen med gruppen hele tiden, men får gleden av å være sammen med dem noen dager nå i starten. Så jeg skal prøve å få inn noen glimt fra oppholdet så raskt som mulig. Gruppen returnerer til Norge 2. påskedag.

Mye folk på Umeda.

Trangt om plassen på vei opp til 28. etasje for middag

Kjølberg og Haraldstad nyter tonkatsu høyt over Osaka.

Yukiko Yamaoka, Ingrid Aske, Ingebjørg Mikaelsen og Astrid Harbo leder misjonene.

For et par dager siden hadde NMS og Frikirken samarbeidsmøte med Kinki-kirken. Der møtte representant og viserepresentant for de to organisasjonene kirkens ledelse.

Jeg var tilfeldigvis innom misjonens kontor rett før de skulle starte møtet. Da oppdaget jeg at vi i misjonen i Japan for tiden har en svært feminin ledelse. Vi har vel egentlig hatt det i flere år, men jeg har bare aldri tenkt på det før.

NMS har gender ganske høyt oppe på listen over saker som skal prioriteres. I misjonssammenheng i Japan er vi i hvert fall kommet langt, kan det se ut til. Når det gjelder kirken vi samarbeider med er nok dessverre situasjonen stikk motsatt. Det er godt vi kan gå foran med et godt eksempel på egen lederside, i hvert fall.

Men vi er faktisk ikke så mange menn i NMS/Frikirke-sammenheng i Japan. Foruten meg er det bare fire menn i fast tjeneste her nå.

Derfor var det veldig hyggelig å kunne reise til flyplassen på tirsdag og ta imot Paul Roland, som skal vikariere i Kawage et par måneder. Han representerer Frikirken, kommer fra Kristiansand og har vært mange år som misjonær i Japan før. Etter ankomst dro vi selvsagt på restaurant for å spise god, japansk mat.

Velkommen, Paul!