Livet i Japan

Så lenge jeg er i Norge er det vanskelig å gi dere oppdaterte nyheter om det som skjer i Japan. Men jeg har kolleger som på en utmerket måte rapporterer fra livet i Japan. Dere ser linker til dem til høyre. Jeg vil spesielt fremheve Anna Magni Larsen sin blogg. Anna Magni arbeider i Yokkaichi menighet, ca to timer med tog fra meg. Hun har nå i fastetiden nye innlegg nesten hver dag. Ellers gir ettåringen på Tezukayama, Rebekka Gitlestad, artige og gode beskrivelser fra Tezukayama og ellers ting hun opplever i Japan.

Det har jo vært VM i Japan i disse dager, og fokus har heldigvis ikke bare vært på sporten. Spesielt Aftenposten TV synes jeg har vært gode til å ha litt fokus på VM-landet også. Så jeg anbefaler dere å ta en titt på “Dagens japaner”-innslag som finnes på Aftenposten TV sine sportssider.

Jeg har ikke sjekket hvor langt plommetreblomstringen har kommet i Japan, men det pleier vel være på denne tiden trærne får sine blomster. Så jeg avslutter med noen bilder jeg tok for tre-fire år siden i Tsukigase. Vakkert, ikke sant?

De siste ukene har jeg arbeidet litt i NMS Agder region. Det har vært veldig fint for meg. Jeg har vært på besøk i Farsund, Valand, Voie og Mandal, og i går var jeg med på områdemøte i Kristiansand (bildet).

Det har vært veldig fint og interessant å møte misjonsorganisasjonen fra en annen vinkel enn jeg har opplevd før. Og så har det vært flott å treffe alle de som arbeider for misjonen gjennom kvinneforeninger, misjonsforeninger, etc.

Det er nok fint for “misjonsfolket” å høre rapport fra “misjonsmarken”, men jeg føler egentlig at det er like fint for meg å få lov til å fortelle fra arbeidet mitt til mange lydhøre forsamlinger. Jeg er glad for at jeg har fått denne muligheten til å bli kjent med en annen side av virksomheten jeg er en del av.

Formmessig går det fremdeles opp og ned, men jeg føler i hvert fall at ting går i riktig retning. Borreliainfeksjonen og dens virkninger kommer nok til å være hos meg en stund, så jeg må lære meg å leve med et litt annerledes tempo enn jeg har vært vant til. Og så får vi bare be om og håpe på at jeg kan komme tilbake til god, gammel form så fort som mulig.

Det er interessant å være i Norge denne førjulstiden. Som jeg har skrevet før, så er det seks år siden sist jeg var i Norge til jul. Derfor har jeg prøvd å få med meg så mange av de tradisjonelle juletingene som mulig. Jeg har spist deilig juletallerken med ribbe og rødkål, ser på “Jul i Svingen” (NRK sin julebarne TV), sett den flotte julemusikalen “… like til Betlehem”, vært på julekonsert med Mandal Kantori (bildet), og nytt alle de flotte dekorasjonene og lysene som popper frem overalt.

Jeg må innrømme at “Jul i Svingen” ikke er det som gir mest julestemning, selv om det for øvrig er et veldig godt program for barn å lære om mellommenneskelige utfordringer og relasjoner. Maten er viktig, men det er vel ikke den som gir de største juleassosiasjoner etter mange år med mye ulik (men alltid god!) julemat.

Japan har mye av den overfladiske julestemningen. Det er juletrær, nisser og julemusikk i butikkene, folk pynter hjemmene med forskjellig julepynt, og det er egentlig ganske stor samfunnsmessig oppmerksomhet rundt det at store deler av verden feirer jul. Men jeg har inntrykk av at det heller ikke blir noe mer enn det. En av mine visjoner er at også japanerne skal kunne feire jul med kjennskap til opprinnelsen, og glede seg i det håpet som ble skapt da Gud ble menneske.

Her om dagen var vi på kino og så “Veien til Betlehem”. Dette er en Hollywood-produksjon av juleevangeliet, og var kjempebra. Kan absolutt anbefales! Etter å ha sett den filmen fikk jeg mange nye tanker om hvor mye som skjuler seg bak ordene i juleevangeliet, og hva julen faktisk handler om. Så min jakt etter julestemningen ble avsluttet foran lerretet på Kristiansand kino. Da ble jeg på en ny og annen måte minnet om at det viktigste i julen ikke er stemningen, men det håp og den glede som Jesu fødsel førte med seg, og som fremdeles er levende i dag.

På søndag hadde vi høstens basar på Tezukayama. Det ble en fin dag, selv om det ikke kom så mange gjester vi hadde håpet. Kirkerommet var for anledningen omgjort til kafé, og det var god stemning rundt småbordene med hjemmelaget mat fra serveringsbordet. I et av hjørnene hadde vi utsalg av kaker, brød og varer fra den kristelige bokhandelen i Osaka.

Japansk basar er egentlig et godt gammeldags loppemarked. Ute i hagen og i gamlebygget var det derfor utstilt ting for salg, som vi hadde fått fra kirkefolk, mødre i engelskklassen og naboer.

Økonomisk sett var resultatet litt dårligere enn før, men 110.000 yen (6000,-) er sårt tiltrengte midler til en kirke som sliter med økonomien.

Midt på dagen hadde vi ”Gospel Time”, et lite møte med andakt og sang. Da var vi ca 45 personer, noe som er veldig bra for kirken på Tezukayama. Faktisk den best besøkte samlingen i løpet av året.

”Kinki Evangelisk Lutherske kirke er ikke mange kirker. Vi er én kirke, et fellesskap av 29 menigheter, som står sammen.”

Slik avsluttet visepresident i Kinki-kirken, Sakae Sowa, lørdagens møte i Kashihara. På møtet var kirkens arbeidere og de ulike menighetenes kasserere samlet for å drøfte kirkesamfunnets alvorlige økonomiske situasjon.

Kinki-kirken har de siste årene måttet tære på oppspart kapital. Hvert år mangler det 10 millioner yen (ca 560 000 NOK) når regnskapet skal gjøres opp. Dette er dramatiske tall som en organisasjon ikke kan leve med. Årsaken til de negative tallene henger sammen med lavere oppslutning om kirken, samt markant nedgang i kollektinntekter.

Møtet var ment å forklare den økonomiske situasjonen på en enkel og forståelig måte, slik at grasrota i kirken kan klare å ta inn over seg hvordan kirkesamfunnets stilling egentlig er. Det ble uttrykt takknemlighet overfor misjonen som både før og nå bidrar med store midler til kirken gjennom misjonærlønninger.

Foruten oppklarende spørsmål og svar var møtet preget av et engasjert lekfolket. Det ble uttrykt behov for en ledelse med en klar visjon og at det måtte mer begeistring inn i kirken. – Vi trenger å få høre tydelig om alle de gode tingene Gud har gjort for oss! Dette vil igjen utløse offervilje, var en av de direkte tilbakemeldingene som kom fra salen.

Kinki-kirken har, som mange av Japans kirkesamfunn, opplevd sviktende oppslutning om arbeidet sitt. Dette får selvsagt økonomiske bivirkninger. Det ble under møtet påpekt at en åpenbar løsning på de økonomiske problemene derfor er å sette inn krefter for å øke oppslutningen. Dette tror jeg er rett. Men det er også svært viktig aldri å glemme, og være tydelig på, at målet med å få mennesker til kirken ikke er økte inntekter, men et frigjørende møte med Den hellige og treenige Gud.

Jeg håper og tror at møtet i Kashihara på lørdag kan være starten på en ny bevissthet om hva fellesskapet Kinki-kirken er. Det handler om økonomi; de ”rike” menighetene støtter de ”fattige”. Men det handler også om evangelisering; vi står sammen om oppdraget å formidle evangeliets frigjørende kraft til våre naboer overalt i Kinki-området.